Tekstanneks

29. juni 2007

Robert Reed Flatjord: Edward Nansen

Stykkevis og heilt


Snusfornuftige innvendingar duger ikkje mot ein så frydefull og rik roman som Edward Nansen.

roman
Robert Reed Flatjord
Edward Nansen
N.W. Damm & Søn

Edward Nansen er den første boka til Robert Reed Flatjord og det skulle ein ikkje tru, sjølv om boka har mange kjenneteikn på nettopp å vere ein god debut: Overskot, fantasi, respektløyse og ei søkande, fruktbar retningsløyse som ikkje gjer dette til ein perfekt roman, men kanskje til eit desto friskare stykke litteratur. Ein kan merke at forfattaren har hatt det moro då han skreiv denne boka, og det har ikkje blitt gjort for store innstrammingar for å øydelegge moroa.

Edward Nansen har fått jobb som nattevakt i eit kontorbygg. Han kjeder seg og lengtar etter den jobben han hadde før, då han klipte plen for kommunen. For ikkje altfor lenge sidan har han flytta inn i ei leilighet for seg sjølv, for første gong. Edward har ikkje lett for å takle livet, han er ein slik som gir folk «medfølelse i blikket» og som broren Otto heile livet har teke seg av og beskytta. Edward er femti år. No har han fått denne lite utfordrande jobben som nattevakt, han kjeder seg og det endar med at han byrjar å skrive.

Hestemedisin. Tekstane framstår altså som førte i pennen av Edward. Han har eit blikk og ei formuleringsevne som er altfor gode til å vere sanne i forhold til den han er i boka. Men ei slik snusfornuftig invending bit ikkje her, for kven veit kva som har gjort den livsudugelige Edward Nansen i stand til å til å skrive desse tekstane? Vennen Lukas jobbar i ei kebab-sjappe. Som sidegeskjeft sel han ukurante parti med pillar berekna på dyr, til den vesle, men trufaste kundekrinsen av delvis dysfunksjonelle individ som befolkar denne boka. I det Edward set seg ned for å skrive har han både hestefødselsmedisin og eit anna medikament med ukjend verknad innabords.

Vi får høyre om oppveksten i ein rik familie der faren i vanvare skyt hushalderska og aldri blir den same igjen, om nevøen David si eventyrlege reise til lokalbussen sitt endestopp, om Lukas som lovar søstra brystoperasjon viss ho vil flytte heimanfrå, om livet på ein klinikk for plastisk kirurgi, om Edwards møter med døde slektningar andre vrangforestillingar, og ein heil del om livet blant langtidsbuarar på ein campingplass. Det viktigaste navet i forteljinga er Edwards draum om å få kontakt med den ti år gamle son sin som han ikkje har sett sidan han var ein raud og rynkete liten baby.

Stykkevis. Strukturen i boka er oppstykka. Ein kan kanskje seie at dette er ein roman konstruert av 79 gode romanopningar. Det tyder ikkje at boka er usamanhengande, men lesaren befinn seg ofte i den litt usikre sonen som pregar opninga på ein tekst, før situasjonar og personar blir skikkeleg etablerte. Det oppstykka, det faktumet at hovudpersonen heiter Nansen og – av alle ting – fargane på omslaget, gir assosiasjonar til Jan Kjærstads Forføreren og trilogien om ein annan litterær figur med nasjonalikonisk etternamn, Jonas Wergeland. Men Edward Nansen har ikkje ambisjonar om å vere nokon helt – sjølv om han har ambisjonar om å vere ein far – og han har ikkje nokon magisk penis, tvert imot. Boka har nok meir til felles med det herleg tøysete og anekdotiske 1700-tals-verket til Laurence Sterne, Herr Tristram Shandys liv og meninger, sjølv om Edward Nansen naturleg nok er litt mindre barokk i stilen.

Saman med den sjølvironiske og metaforrike forteljarstemma skaper den stykkevise strukturen ein framandgjeringseffekt som motarbeider innlevinga og det «reint» episke ved romanen. Prosjektet kunne falt pladask dersom ikkje Flatjord hadde hatt eit uvanleg talent for å kondensere personar og situasjonar ned til treffande formuleringar, god sans for humor og detaljar, i tillegg til ei rastlaus vilje til heile tida å ta historia eit steg vidare. For å bruke ein metafor som kunne ha passa inn i forteljinga: Flatjord sin prosa er ein turbo-lada grasklippar som både kan sveipe over dei store flatene og ta seg av den finare kantklippinga. Gleda ved å sjå eit slikt maskineri i aksjon, gjer det mogleg å oversjå eit par problem med det endelege resultatet.

Etiketter: ,

8. juni 2007

Morten Øen: Himmel er denne fargen

Kirurgisk upresis


Morten Øens hovudperson held lesaren på armlengds avstand.

Roman
Morten Øen
Himmel er denne fargen
Oktober

Eg har noko å tilstå: Heile livet har eg vore prega av fordommar. Altså, så lenge eg har vore i stand til det, har eg trukke raske slutningar om alle slags ting, ofte utan nærare undersøkingar. Nokre gongar har eg til og med sagt ting høgt, sjølv om eg har visst at eg ikkje hadde eit skikkeleg grunnlag for å seie det. Det gjer eg også no, når eg har tenkt å seie noko om skepsisen min til ordet «presis». Eller, for å presisere: Når noko – til dømes ein forfattar sitt språk – blir beskreve som «presist», blir eg av ein eller annan grunn skeptisk. Dette trass i at eg veit at eg ikkje har skikkeleg grunnlag for skepsisen. Men den subjektive observasjonen eg meiner å ha gjort, utan å kunne dokumentere den på noko vis, er at ting eg ville omtale som «vage», ofte av andre blir omtalte som «presise». Eller til og med: Jo meir passande eg synst ordet «vagt» ville vere, jo meir sannsynleg er det at ordet «presist» vil bli brukt av nokon andre til å beskrive det same. Eg veit eg tek feil, og er likevel skeptisk, ikkje til det beskrevne, men til beskrivelsen.

Morten Øen sin prosa har ofte blitt omtalt som presis. Eg vil ikkje trekke slutningar av dette faktumet, men merkar at eg likevel blir på vakt. Kanskje innbiller eg meg at ordet – bevisst eller ubevisst – blir brukt for å markere ein viss type tekstar. Ordet set teksten på plass, tilskriv han ei kjerne eller noko anna motsvarande som han skal vere «presis» i forhold til, og tilskriv dessutan lesaren ei interesse for dette forholdet.

Hovudpersonen i Morten Øen sin nye roman er sjølv oppteken av dette, på eit litt anna plan. Om uttrykket «kirurgisk presisjon» tenkjer han: «Det presise er illusjonen, da som nå, oppfunnet for å gi de intetanende ofrene, og de som sitter med pengene, inntrykket av at kirurger og generaler vet hva de gjør». Tenkjer eg at den presise prosaen kan vere ein liknande type illusjon – for å gi lesarane, og dei som sit med pengane, inntrykket av at forfattarar og bokmeldarar veit kva dei gjer? Nei, men så fall er det ikkje noko gale i det. Vi er vel alle avhengige av gode illusjonar, og når det gjeld litteraturen veit vi i det minste at det er det vi får.

I romanen har den namnlause hovudpersonen flytta inn i eit nytt hus, i ein by eller ein bydel der han også har budd tidlegare, for lenge sidan. Det er sommar, men det regnar kvar dag, og nabolaget er ferietomt. Han malar romma, innreiar den nye bustaden, fjernar spora etter dei som har budd der før, samtidig som han arbeider med å omsette waka, japansk poesi. Refleksjonane hans, og dermed romanen, er gjennomsyra av sitat og historier frå japansk litteratur. Hovudpersonen er ein type som ein godt kan meine å ha møtt nokre gongar, både i livet og litteraturen: Litt asosial og nerdete, har hatt problem av psykisk art, men verkar no å vere på veg til å bygge opp eit stabilt liv. Refleksjonane hans er i stor grad av det menneskleg kvardagslege og banale slaget, men den japanske poesien gir han eit skin av å vere intellektuell, eller endå verre og meir presist: Ein belest anti-humanist. Han siterer buddhistmunken Arai Sekizen:

Virkelig fred kan ikke oppnås dersom vi glemmer staten, kulturen vi tilhører, hvem vi er, til fordel for humanisme. Glemmer vi pliktene våre overfor landet vårt, så hjelper det ikke hvor mye vi elsker våre medmennseker. Det vil aldri bli en varig fred. Og så har alle glemt det, tenker han. Og nå er det været som gjelder, det det snakkes om. Det finnes grenser for hvor mye et menneskeliv er verdt, tenker han, selv om alle later som om det ikke gjør det.

Alle refleksjonane og referansane til krig skaper eit spenningsforhold i høve til det hendingsfattige handlingsplanet. Dét er noko hovudpersonen også føler på kroppen, og det oppstår ein trong til å leve ut dei livshaldningane som den japanske litteraturen har poda inn i han. Når han litt ute i boka føler at han «har tusen visdomsord på lager nå, og alle passer», er det som om han er i ferd med å klare å mane litteraturen til røyndom, sjølv om lesaren ikkje heilt får med seg detaljane i korleis dette skjer. Morten Øen er utan tvil i stand til å skrive veldig godt, men dessverre er det for mange element som forblir uklare i denne boka. Hovudpersonen gjer og seier underlege ting, men det får ikkje verken ein foruroligande eller komisk effekt. I staden blir lesaren sitjande og studere han litt på avstand, utan verken å kunne eller ville kome nærare.

Etiketter: ,