Tekstanneks

31. august 2007

Mattis Øybø: Ingen er alene

Meiningslekkasje



Roman
Mattis Øybø
Ingen er alene
Forlaget Oktober

Dei siste sidene av Ingen er alene les eg medan eg ventar på ein t-bane. To gamle venninner møtest rett ved sida av: «Så fint å sjå deg,» seier ei smilande kvinne som kjem gåande, «korleis går det med deg?» Den andre kvinna, ved sida av meg på benken, svarer at det går «verkeleg strålande!» Etter å ha gleda meg eit sekund over dette møtet, konsenterer eg meg om boka. Men straks etter merkar eg at nokon står framfor meg. «Så fint å sjå deg! Korleis går det med deg?» Det er den same kvinna, og no snakkar ho til meg! Ho er kanskje 70 år, høg og tynn, med knallblå kjole og eit blendande smil. Med eit ungjenteaktig kroppsspråk set ho seg inntil meg og kikar i boka. «Forlat ditt sinn her,» les ho stakkato, nølande. «Kva slags språk er dette? Eg forstår ikkje.» Eg burde kanskje nemne at dette går føre seg på t-banestasjonen Alexanderplatz i Berlin, og at kvinna snakkar tysk. Eg mumlar – på engelsk – at eg ikkje forstår tysk, ei setning som har modna i munnen min. Eg kjenner meg som ein feig løgnar, men kva enn det no er denne kvinna vil, føler eg at eg må avvise det. I det same legg eg merke til at ho ber på ein bunke med den tyske utgåva av Vakttårnet. På t-banen eit par minutt seinare, ser eg ei ung kvinne lese i Vakttårnet med eit intenst interessert blikk og byrjar å undre meg over grensene for skepsis: Under kva slags omstende får menneska for seg at «skepsis» er det viktige? Og kva får dei til å bli «opne», eventuelt opne for kva? Tankane blir tenkte i lys av Ingen er alene, og vil ha det til at eg under lesinga hadde veksla – nei, oscillert! ukontrollert! – mellom å vere skeptisk og å opne meg for denne boka.

Sekt. Åpningsscena i Ingen er alene er først og fremst nettopp det: ei scene. Ei sekt som kallar seg Menneskesønnen, litt under hundre kvitkledde menneske, samlar seg i Frognerparken om morgonen søndag 24. august 2003, for å vente på verdas undergang. Det heile blir skildra gjennom dei dei tilfeldig forbipasserande sine blikk, i form av ein allvitande forteljar som smyg seg smidig frå det eine perspektivet til det andre. Sekta si tru blir skildra som noko eksotisk, som om menneska i denne boka aldri før hadde sett nokon som har ei form for tru: «Hun merket at hun fortsatt var nysgjerrig, men nå etter at ordet var funnet – tro, tro, tro – på et mer distansert vis, med det moderne menneskets blikk for ekstreme fenomener. Jeg var der. Jeg så det. Så interessant.»

Dette scenarioet er boka sitt omdreiingspunkt, men historia sitt notidsplan er eit halvår seinare. Psykologen Harald Stange har fått ein av dei kvitkledde frå Frogneparken som klient. For verda gjekk ikkje under. Sektmedlemmene venta, men det skjedde ingenting. I tillegg til å vere tidlegare sektmedlem, er Nicholas Berg son av ein kjend filmregissør som forsvann nokre år tidlegare. Gjennom å få Nicholas Berg til å fortelje historia si, prøver psykologen å finne ut kvar alt gjekk gale, men etter kvart kjem noko anna til å bli viktigare: jakta på Josef Berg sin siste film, som etter rykta skal ha sterke effektar på dei som har sett han.

Meisterregissør. Mattis Øybø blandar fiksjon og røyndom for å konstruere ein tenkt, men truverdig norsk filmskapar i same meisterklasse som Terrence Malick, Roy Andersson og Andrej Tarkovskij. Den fiktive Josef Berg laga ikkje like mange filmar som ein Ingmar Bergmann, men dei få han laga blei vidt anerkjende som meisterverk av cineastar over heile verda.

Bergs karriere er på mange måtar svært imponerande gestalta i boka. Skildringa av filmane Våren i Kiev og særleg Gomorrah er skjønnlitterære prestasjonar i seg sjølv, i sjangeren ekfrase (dikt som skildrar eit kunstverk). Dette er filmar eg ville ha likt å sjå! Likevel kjem det inn eit spørsmål som gjeld på eit meir generelt plan: Er Mattis Øybøs språk nyansert og dristig nok til å omfatte alt det ønskjer å omfatte? Forteljarstemma og sitata frå boka om Bergs filmar fortel oss ofte utan vidare kva personane i filmane føler – som om det skulle vere noveller – i staden for å skildre det som skjer på lerretet, slik ein skulle vente av ein filmvitar. På meg verkar dette lite truverdig og litterært «lettvint». Eg skriv lettvint i hermeteikn, fordi det naturlegvis ikkje er lettvint, men Øybø legg lista høgt med denne romanen. Trass i at han er kompleks, er romanen lett å lese, og det er ein kvalitet. Likevel maktar ikkje Øybø å lade språket med den meininga som eg innbiller meg skal til for å løfte romanen opp i den høge litterære divisjonen han kunne ha høyrt heime i, og som han strekkjer seg mot.

Gnostisisme og austleg mystikk. Psykologen Harald Stange er kanskje den mest interessante personen i romanen. Han er «god til å lytte» (sitat frå meir enn éin kjærast), han utøver og taklar yrke og samliv gjennom å vere passiv, men han er ikkje nokon stereotyp figur, og det er heller ikkje kona hans, Helene. Skildringa av samlivet deira sin vekst og fall – den underlege mekanismen som gjer at dei ikkje kan snakke saman, korleis dei taklar det å ikkje kunne få barn – er sterk og utgjer ein viktig del av boka.

Psykologen har eit mantra som stadig blir gjenteke: «Vi forteller hverandre historier for å overleve». (Før fiksjonen tek til, med lita skrift i kolofonen, får vi vite at denne setninga er «forfatterens oversettelse av Joan Didions åpningssetning i boken The White Album (1979).») Men det blir gjort ei uforståeleg rask slutning frå denne observasjonen til det som blir denne romanen og Harald Stange sitt framherskande syn: kunsten som religionserstatning. Vegen frå å fortelje historier, via å «se mennesket i sin sammenheng» til å sjå «Gud».

Sidan portretta av Harald Stange, filmregissøren Josef Berg og sonen hans er såpass nyanserte, blir det også vanskeleg å bli overbevist av fascinasjonen deira for sekta Menneskesønnen og sektleiaren Olav Borman. Borman framstår på alle måtar som ein banal og ureflektert mystikar som predikar eit sjølvkomponert brygg av gnostisisme og austleg mystikk. Fascinasjonen for filosofien hans er sjølvsagt ein reint ytre ting, som ikkje lesaren treng å forstå, men utsegnene hans opptek ein såpass stor del av romanen at ein ikkje kan anna enn å byrje å tru at forteljaren prøver å pumpe ei eller anna form for meining inn i sjølve tenkinga. Dette blir forsterka gjennom gjentakinga av enkeltsetningar, som «Jeg sov, men nå er jeg våken». Boka har fleire gjentakingar som etterkvart får karakter av mantra, deriblant Josef Bergs viktige læresetning «Film er å se uten smerte». Liva til personane i denne boka liknar dei verkelege liva vi ser rundt oss og sannsynlegvis lever, men dei ser ikkje ut til å ville protestere mykje mot å bli skildra på ein måte som er like banalt gjennomsnittleg som den er fordømmande: «De lever på prefabrikkerte forestillinger, historier som kanskje gir dem lykke og tilfredshet, men som ikke er sanne. Nei, deres lykke er falsk. Penger. Karriere. Suksess. De sover, men du skal våkne».

Romanen til Mattis Øybø har misunnelsesverdig klare ambisjonar om å vere eit slikt totalkunstverk som det blir snakka om i boka. Men språket, gjentakingane, dei setningane som skal vere med på å bygge opp verket, blir i staden dei hola meininga står i fare for å lekke ut gjennom.

Etiketter: ,

17. august 2007

Truman Capote: Sommeroverfart

Svermeriets herligheter



Elegant og småironisk frå ein ung Truman Capote.

Roman
John Fante
Sommeroverfart
Omsett av Knut Johansen
Arneberg Forlag

Då Truman Capote sin berømmelse i 1966 for alvor tok av med In Cold Blood (Med kaldt blod på norsk i 1966), sa Capote opp husværet sitt i Brooklyn utan å ta bryet med å gå gjennom eigedelane sine, han bad ganske enkelt om at dei blei kasserte. Papira frå det husværet dukka opp på auksjonshuset Sotheby’s i New York i 2004, og manuset til Sommeroverfart var blant papira.

Truman Capote var 19 år då han byrja på Sommeroverfart, medan verda framleis var uvitande om at han var amerikansk litteraturs vordande vidunderbarn, kjeruben med det farlege blikket. Han hadde enno ikkje skreve den intense debutboka Other Voices, Other Rooms, som gjorde han berømt over natta. Sjølv hevda Capote i ettertid at berømmelsen skuldast like mykje biletet på baksida av debutboka: Ein ung gut liggande på ein sofa med eit blikk som fekk middelaldrande damer på gata til å sverge på at han var farleg, og som fekk ein fire år yngre Andy Warhol til å skrive fanbrev og jakte på Capote i New York.

Elegant. Den pur unge Capote skiljer seg frå den unge og den eldre Capote først og fremst med ei meir barokk språkføring. Her ynglar metaforane og dei minutiøse skildringane, men dei tek ikkje overhand. Ein merkar at forfattaren allereie har lært å halde seg i skinnet, og veit kva som skal forteljast og kva som skal utelatast. Sjølv om Capote blir både ein meir effektiv og intens forteljar i dei seinare bøkene, er dette like fullt ein elegant kortroman.

Historia er som følgjer: 17 år gamle Grady vil ikkje bli med overklasseforeldra sine på ferie til Europa. Det som held Grady i byen om sommaren er ikkje berre barndomskameraten Peter, men også den hemmelege elskaren Clyde. Clyde jobbar ved parkeringsplassen der ho brukar å parkere bilen sin, og fell garantert utanfor foreldra sin definisjon av eit passande parti for Grady. Slutten av første kapittel, mora uroar seg over å a dottera vere igjen:

«[D]et var en fryktelig feiltagelse, de kunne ikke la henne bli igjen der, hun kunne ikke forlate barnet sitt uferdig, ufullstendig, hun måtte skynde seg, hun måtte si til Lamont at de ikke måtte reise. Men før hun fikk satt seg i bevegelse, hadde han lagt armene sine om henne; han vinket ned til barna; og så vinket hun også.»

Berre denne enkle skildringa av dottera som «uferdig, ufullstendig»: For meg nok til å heve heile boka opp eit lite hakk, særleg når det ligg ei så nøktern og lite oppsiktsvekkande sanning bak.

Skandaleflørt. Boka sin fremste kvalitet ligg likevel ikkje i språkføringa, men i perspektivet. Skildringa av den unge jenta er analyserande og kaldt observerande, samstundes som ein anar ei djupn og innsikt i skildringa av det hemmelege. Korleis ein løyndom ikkje blir ein løyndom før nokon andre veit om han, og om korleis den ein elskar – eller trur ein elskar – endrar karakter når han trer ut av fantasien og inn i det verkelege livet. Capote lukkast òg med å skildre Grady sin naivitet: som om ho såg dei gjennom ein kikkert, ser Grady skilja mellom seg sjølv og Clyde. Ho ser klasseskiljet, religionskiljet, aldersskiljet, det reint eit geografiske skiljet, men ho forstår ikkje rekevidda av dei. Og sjølv om desse skilja synest uoverstigelege her, er det likevel eit anna som blir liggande som eit meir grunnleggande skisma: kjønnsskiljet. Namnet Grady er kjønnslaust, og interessant nok blir det fortalt at Grady er oppkalt etter ein dødfødd bror. Likevel er dei forventningane som blir stilt til henne så kjønnsspesifikke og så skreddarsydde til å sementere alle dei andre skilja som er mellom menneska.

Vi finn også eit frampeik i forhold til Capote si eiga karriere: Flørtinga med skandalen, først som komedie, så som tragedie. Grady og vennen Peter morar seg med å bli avbilda i ei sosietetsspalte som eit forlova par, men det er berre morosamt fordi det er lureri. Draumen er å bli sett, men samtidig at denne framvisinga skal hinte om noko som ikkje blir sett, noko alle veit er der, men som dei ikkje kan få grep om, som dei ikkje kan setje ord på eller meistre.

Slurvete omsetjing. Knut Johansen si norske omsetjing er dessverre ikkje så god som ho kunne vore. Språket til Capote byr på mange utfordringar, og det er utvilsomt mange kløktige løysingar her, men ei mengde slurvefeil og ein del underlege valg, gjer at eg mister tilliten til omsetjinga medan eg les. Nokre små eksempel: «Er du ikke pen?» seier Peter til Grady då dei møtest i den norske omsetjinga. Replikken «Aren’t you pretty, McNeil?» er meint stadfestande, men eg har vanskeleg for å sjå at den norske setninga med ei slik ordstilling har same funksjonen. «Do you know what that dreary girl has done» blir til «vet du hva den trøtte jenta har gjort». Setninga «Of many magics, one is watching a beloved sleep» blir omsett med «Av mange hekserier er en å se sin elskede sove». Kursiveringane er mine. Dette er berre nokre av dei meir snodige. Ein betre språkleg gjennomgang frå forlaget si side kunne ha retta opp mykje.

Etiketter: ,

6. august 2007

John Fante: Spør støvet

Litterære fantestrekar



John Fante si kultbok om den ambisiøse og sjølvhatande Arturo Bandini har endeleg kome på norsk.

Roman
John Fante
Spør støvet
Omsett av Børge Lund
Arneberg forlag

1.
Eg hugsar Spør støvet som ei pinleg bok. Eg måtte halde meg for augene og øyrene, utan at det hjalp. Eg måtte lukke boka, legge ho frå meg med framsida ned, putte ho ned i sekken, under ei anna bok, under kameraet, skyve sekken under føtene, under setet, forlate sekken under setet og gå ut på toalettet, gå gjennom vognene berre for å gå gjennom vognene. For eg sat på eit tog, nemleg. Og eg måtte gå tilbake, ta boka opp igjen frå sekken og lese vidare, om den pinlege, patetiske, avskyelege, irriterande, sjølvgode, tarvelege og fantastiske Arturo Bandini, i ei forteljing som kasta seg fram og tilbake og rundt i ring som ein kåt hund på jakt etter noko å parre seg med, kva som helst.

2.
Dei bøkene ein ikkje har lyst til å snakke om, er det dei beste bøkene? Er det dei bøkene ein berre har lyst til å sitere, frå første til siste linje, og føle at det er nok? Medan eg skriv desse linjene, no, inne på kafeen Hubertus Lounge i Berlin, høyrer eg klapringa av hundeklør mot det harde golvet som så vidt eg kan døme er laga av solide eikeplankar. Det er lyden av åtte hundeføter. To hundar hiv seg rundt i rommet, gøyr og glefsar mot kvarandre. Begge er svarte, den eine er liten, den andre er mykje større. Den minste prøver å kome seg opp på den største, men klarer det ikkje, sjølv ikkje då den store tispa stiller seg opp med bakenden i vêret og ventar. Alle kafégjestane ser på opptrinnet og synest det er pinleg og moro.

3.
«Målbevissthetens magre dager», kallar Arturo Bandini det, og tek den trøsteslause skrivinga på kornet. Etter to dagar framfor skrivemaskinen, den lengste innsatsen i livet hans hittil, er det dette som er resultatet: «bare ett ord skrevet igjen og igjen over papiret, opp og ned, det samme ordet, palme, palme, en kamp på liv og død mellom palmen og meg, og palmetreet vant: Se den svaie der ute i den blå lufta, se den knirke så yndig i den blå lufta. Palmen vant etter to dagers kamp».

4.
Spør støvet kom ut første gongen i 1939, og byrjar slik: «Det var en kveld jeg satt på senga i hotellrommet mitt på Bunker Hill, midt i sentrum av Los Angeles.» Hovudpersonen Arturo Bandini er fattig forfattarspire i draumane sin by under depresjonen, han skuldar husleige og må betale eller komme seg ut: «Et digert problem som krevde umiddelbar håndtering. Jeg løste det ved å slå av lysene og gå til sengs». Opninga minner naturlegvis litt om opninga på Hamsuns Sult, men er mindre ordrik, enklare og meir effektiv. Ei førstesetning der ordet «sult» førekjem, finst også her, i Charles Bukowskis forord til 1980-utgåva av Ask the Dust: «Jeg var en ung mann som sultet og drakk og prøvde å bli forfatter.» Alt verka trøsteslaust. Så oppdaga han Fante.

Bukowski hadde overtalt sitt eige forlag, Black Sparrow Press, til å gi ut nye utgåver av Fante sine bøker, som til då hadde vore ute av marknaden og gløymde i mange år. Bukowskis forord, som er gjengitt i den norske utgåva, var med på å sikre John Fante nye lesarar tre år før han døde. «Fante var min gud,» skriv Bukowski.

På si side har Arturo Bandini i boka flykta frå sin katolske Gud og oppvekst, men er villig til å forhandle: «Allmektige Gud, ha meg unnskyldt min ateisme, men har du lest Nitetzsche? […] [J]eg vil spille med åpne kort. Jeg vil gi deg et tilbud. Gjør meg til en stor forfatter, og jeg vender tilbake til Kirka.»

Bandini har allereie fått ei novelle på trykk, og det skal snart bli fleire, men først treng han noko å skrive om, han treng stoff, han treng livserfaring. Spør støvet er ikkje ei bok om erfaring, men om mangelen på erfaring, og det er difor ho er så gjenkjenneleg.

5.
Full fart forover, la meg holde på, ho ho som jeg elsker det, herregud som jeg elsker deg, og deg, Camilla, og deg og deg. Full fart forover, og det føles så bra, så herlig og varmt og mykt, deilig, delirisk. Oppover elva og ut over havet, dette er deg og dette er meg, store lubne ord, så lubne ord, store tynne ord, hei hei hei.

Kven kan skrive så frydefulle og frydefullt snublande avsnitt? Jau, det kan John Fante! Det kan John Fante når han skriv om Arturo Bandini i skriverus. Camilla er servitør på den kafeen der Bandini går for å drikke ein kaffi når han har fem cent i lomma. Som Bandini sjølv er Camilla andregenerasjons innvandrar til USA, han frå Italia, ho frå Mexico. Han blir dregen mot henne, men oppfører seg stadig elendig mot henne. Han er verre di vennlegare ho er, som når han kommenterer dei meksikanske sandalane hennar: «Må du understreke det faktum at du alltid har vært og alltid vil være en skitten liten dego?»

6.
Ein ting: Å vere Arturo Bandini. Ein annan ting: Å godta eller like Arturo Bandini. Kvifor kjem den stakkars Camilla Lopez stadig tilbake til den stakkars Arturo Bandini, og kvifor skyv han henne frå seg på stadig verre måtar? Eg har sett boka bli forklart som ei studie i innvandrarmiljøa og arbeidarklassen sin situasjon i USA under depresjonen, men ho fungerer nok ganske dårleg som det. Dette er og blir historia om Bandini.

7.
Arturo Bandini, den vesle, hovne bleien som det kan verke umogleg å like, men som ein likevel blir øm og nesten litt faderleg, moderleg eller kanskje aller helst androgynt forelderleg overfor. Så sint som ein kan bli på denne figuren, men framfor alt flau på hans vegner, hadde eg ikkje blitt på lenge, tenkte eg der på toget. Ikkje sidan eg leste Rita blir forfatter av Kristine Næss.

Næss sin roman om Rita som reiser til Sverige for å bli forfattar vekte ulike reaksjonar hos ulike lesarar, merka eg meg då han kom i 2002, akkompagnert av alt frå begeistra utrop til lesarar som kasta boka i veggen. Hos meg vekte Næss og Fante mykje av den same blandinga av begeistring og irritasjon eller frykt og avsky, ei blanding eg trivdest minst like godt med som den best tenkelege frukosten si blanding av nyleg rørt blåbærsyltetøy og blåmuggost, og tanken slo meg at Kristine Næss sjølvsagt hadde lest Bandini-bøkene. Om Næss si bok er ei endå litt betre eller endå litt dårlegare bok enn Spør støvet, anar eg ikkje: Begge er slike som gir meg lyst til å kaste alt som heiter dømmekraft ut gjennom vindauget på ein bil i stor fart over ei bru.

Då eg kom fram mot slutten av Spør støvet blei eg likevel for ei heil stund ganske sikker i saka. Bandini får eit telegram frå forteljinga si femme fatale, Camilla, der ho skriv under med eit dekknamn: Rita. Eg tenkte meg at ikkje berre Bandini, men altså også Rita blei forfattar. Det berre tok 63 år.

8.
Det gir ein eigen effekt å lese Spør støvet av John Fante samtidig som ein les til dømes Bob Dylan sin Chronicles I, det oppdaga eg i desember 2004. Eg leste delar av begge på toget mellom Warszawa og Kraków. Først lærte eg meg å bestille øl, vodka og togbillett på polsk, og dessutan å seie takk og versågod, så kjøpte eg ein billett til Kraków. Det var gode tider, eg hadde god økonomi, eg var nemleg på forretningsreise, så eg valgte første klasse, som viste seg ikkje å la seg kombinere med ikkje-røyk. Eg hadde kjøpt eit kyllingsmørbrød som eg tok opp då eg hadde funne plassen min i kupeen av den gamle typen: to gonger tre seter mot kvarandre og eit lite bord ved vindauget, slik ein del av meg hadde trudd ein berre fann det i filmar og bøker. Samtidig med at eg pakka ut smørbrødet, pakka den gamle mannen ved sida av meg ut ei pipe som han tok seg god tid med å fyre opp. Kroppen til denne mannen og det han hadde i hendene ga frå seg ei sterk, bitter, gjennomtrengande lukt. Smørbrødet i fanget mitt tok denne lukta opp i seg på den same ambivalente måten som Dylan og Bandini i løpet av dei nærmaste timane med lesing tok byen opp i seg, tenkte eg, men først etter mange mil, då den vesle, grålige kvinna rett andsynes meg forbarma seg over oss alle saman, opna den øvste delen av vindauget så vidt som mogleg og gav oss ein smak av iskald, polsk landsbyluft. Og Dylan, kva har han med dette å gjere? Det er den unge ambisiøse i ein framand by – vi har Rita i Stockholm, Arturo i Los Angeles og Bob i New York. Sistnemnde så forelska i alt han ser, tilsynelatande uendeleg mottakeleg for inntrykk. Tilsynelatande kvar augneblink klar til å bli slått i bakken av ei ny plate, ei bok, ei gammal plate, ein malar, ein kunstnar eller ei jente på sytten, alt dette utan å bli patetisk på nokon måte, berre seriøst utforskande og klar for å bli utforska. Hos John Fante og Arturo Bandini blir scenen komisk, samstundes både ærleg og parodisk. Den unge mannen i ein stor by møter ein prostituert, avslår forvirra tilbodet hennar, og lagar umiddelbart litteratur av opptrinnet:

«Hva sier du, kjekken? Har du lyst til å hygge deg litt?»
Den djerve elskeren, djerve og freidige Bandini.

«Næh,» sa han. «Nei takk, ikke i kveld.»
Han skyndte seg av gårde, forlot henne der hun sto og så etter ham og sa ord han gikk glipp av i flukten. Han gikk et halvt kvartal. Han var glad. Hun hadde i det minste spurt ham. Hun hadde i det minste gjenkjent ham som mann. Han plystret en melodi i rein og skjær nytelse. Mann på gaten gjør universell erfaring. Kjent forfatter forteller om natt med gatekvinne. Arturo Bandini, berømt forfatter, avslører sine erfaringer med Los Angeles-prostituert. Kritikerne hyller bok som beste noensinne.


Og så vidare, inn i fantasien om intervjuet ved avreisa til Sverige for å ta imot Nobelprisen.

9.
Tispa på kafeen er ute av syne. Den vesle hunden har gitt opp. Han ligg borte i eit hjørne med hovudet nede på golvet. Men magen hevar og seinkar seg litt meir enn på ein hund som slappar av. Han slappar ikkje av. Han pønskar på noko.

Eg noterer eit spørsmål i ei skriveblokk: Er det for seint å lese Fante no? På linja under skriv eg: Berre for dei som ikkje dagdrøymer lenger.

Spør støvet er den andre boka John Fante skreiv om Arturo Bandini, av til saman fire. Allereie i 1940 omsette Johan Borgen den første boka, Vent til våren, Bandini. Eg håper det ikkje tek like lang tid før dei to siste bøkene kjem, sjølv om Spør støvet uansett er den beste. Og Børge Lund si omsetjing på Arneberg Forlag har kome seint, men veldig godt. Lund har lagt seg tett opp til originalen, og skriv eit friskt, radikalt bokmål. Det kjennest verken som å lese ein utvatna eller ein oppsprita versjon av originalen, slik eg av og til fryktar at omsetjingar skal vere. Eit par skjemmande feil viser rett nok at dei involverte kunne ha lagt seg litt betre i selen: På norsk er det komma som er desimalskiljeteikn, ikkje punktum som her, og boka brukar gjennomført gåseauge som hermeteikn, noko som ikkje høyrer nokon stader heime i norsk typografi. Bortsett frå dette, og elles ei lita handfull typografiske lyter som mange norske bøker rett nok har felles, er det ei fin bok, der ho ligg på kafébordet.

10.
«Så kom igjen, Bandini – finn ditt hjertes begjær, finn lidenskapen din slik den er beskrevet i bøkene. To mennesker i et rom, en av dem er kvinne, den andre er Arturo Bandini.» Kanskje les ein ikkje Fante for å få dei nye eller store innsiktene, men det er heller ikkje poenget, sjølv om han nok blir betre jo tidlegare i livet han blir lest. Bandini si veksling mellom å fortelje om seg sjølv i første, andre og tredje person gjer han i stand til å vri og vende på sin eigen posisjon og skape seg sjølv i sitt eige bilete. Uansett kor pinleg og patetisk det heile er, blir det alltid litteratur, alltid pinleg og moro. «[H]un kunne hyle hvis hun ville, for Arturo Bandini var ikke homo, det var ingenting feil med Arturo Bandini; ja, han hadde lidenskap som seks menn, den gutten […] en mektig forfatter, en mektig elsker, hjemme i verden, hjemme i litteraturen.»

Etiketter: ,